where the wild roses grow

Tanker og følelser.

Håp og kjærlighet. For mine næreste. For landet mitt og folket mitt. For våre ledere.

Tomhet. Mangel på forståelse. 

Ikke hat, men heller ikke likegyldighet - kanskje mer nysgjerrighet?

Omtanke, omsorg, bekymring for de som har det verre enn meg. Hjelpesløshet overfor de jeg ikke kan hjelpe eller trøste. 

Tvil. På om jeg er viktig nok i den store helheten. Uro for hva fremtiden har å bringe. Med verden, med samfunnet, med mennesker jeg er glad i, men også for egne fremtid og egne reaksjoner. Uro for å innse at det "uviktige" jeg opplevde, viser seg å ha vært viktigere enn antatt. Som antatt etterhvert. Ikke som i begynnelsen, når det største og verste hittil i livet mitt inntraff. Men som antatt når det verste jeg har opplevd ble som en skygge bak opplevelsene til kjente og fjerne på et paradis omgjort til et mareritt. Som en skygge bak historien til en jeg er glad i som ble skutt etter, forsøkt henrettet. Som en skygge på de som ble truffet, men overlevde. Som en skygge bak mordet på venn.

Hvilken rolle spiller et knust vindu  og ringende alarmer da? Eller alle tankene om "hva hvis"? For ja, "hva hvis" var det verste som skjedde meg. "Hva hvis vi var der og der, da og da? Hvor hadde vi vært nå?"  Men "hva hvis" kan ikke måle seg med "hva hvis ikke". Et spørsmål Even aldri fikk stilt, et spørsmål så mye sterkere og så mye vondere for de, og oss, som sitter igjen. Uten Even. Og uten de 76 andre menneskene, hvis liv gikk tapt. 77 mennesker med en lysere fremtid enn mange andre aldri kan måle seg med. En fremtid som ikke bare angikk dem selv, men alle de ville vist sin omtanke og kjærlighet til. En omtanke og kjærlighet sterkere enn mange andre aldri kan måle seg med. 

Uvirkeligheten av å ha vært på Bianco skobutikk på Grensen i det bomben smalt og at jeg og mine venninner kun ved tilfeldigheter ikke gikk over Regjeringskvartalet til Clas Ohlson som vi hadde tenkt, eller at vi ikke klagde på den kalde paninien på Deli Deluca på Akersgata, er stor i seg selv,  Men uvirkeligheten av at noe verre - verre enn å oppleve en bombeeksplosjon i trygge, lille Norge - skulle ramme meg, mine venner, mitt land og mitt folk samme dag, eller bare i det hele tatt, er ubeskrivelig. Og det er vanskelig å kjenne på hva som har satt sterkest merke, og på hva og om det vil gi utslag på et senere tidspunkt. 

Jeg klarer ikke gjenkjenne om ubehageligheten over å høre store smell og alarmer og sirener er noe jeg innbiller meg fordi jeg vil ha oppmerksomhet eller fordi det fortsatt er ferskt, eller om det virkelig betyr noe. For mine tanker og mine tårer går uavkortet til Even og alle de andre rammet av Utøya. Få tanker går i det hele tatt til min egen opplevelse, annet enn nylige refleksjoner over hva jeg burde tenke og føle rundt det; en rasjonalisering av det hele. Jeg klarer ikke å sette ting i perspektiv. Ikke annet enn at Utøyatragedien uten tvil, så baklengs som det er, har vist seg å være det hardtslående, nådeløse lynnedslaget etter et øredøvende tordenskrall ingen har sett maken til. Men akkurat som i en storm - selv om det er lynet som gir hardest nedslag og fører med seg konsekvensene, skal man ikke undervurdere det ubehaget  eller den frykten et torden skaper heller. 

Nå venter jeg bare i spenning på tiden i mellom. På tiden etter at sorgen over lynets konsekvenser har roet seg, og frem til ubehaget kommer krypende som en etterfølge av tordenet. 

Det er noe som appellerer med det å blogge, jeg skjønner det. Det er noe med det å kunne skrive og uttrykke seg selv, skape flyt og mening, skildre alt mellom himmel og jord, uten at det egentlig har noen særlig relevans. Jeg for min del har blitt stor tilhenger av Twitter, og syns det er et fenomenalt medium for å lufte ideer og tanker. Lettvint er det, også, i tillegg til at man lærer å uttrykke seg selv på en litt mer presis måte. Jeg har til tendens å bruke veldig lang tid og plass på å forklare ting, og gudene skal vite hvor grusomt det er å høre på meg fortelle historier, eller summere opp viktige hendelser til venner. Jeg tror ting som sammendrag eller nøkkelord er konsepter som har gått meg hus forbi. Enten dét eller at jeg rett og slett ikke er det fødte fortelleremnet. Og det er forsåvidt helt greit for meg, jeg liker heller å se på det som en av mine unike karakteristikker; det virker ihvertfall som om det er "typisk Eline" slik jeg forstår det på vennene mine. Dessuten ler de jo bare av det, midt oppi all oppgittheten. For å ta et eksempel da, denne teksten; fra begynnelsen av er det helt klart at det jeg har planer om å komme frem til har noe med det å blogge, og jeg legger på en måte opp til et "men", et videre argument. Likevel er det absolutt ikke noe slikt jeg drøfter i selve innlegget; jeg klarer heller å vinkle det over på meg og mine vaner og min personlighet. Igjen en "typisk Eline", slik jeg ser det. Tross alt da, så klarer jeg alltids å finne tilbake til utgangspunktet, og avslutter en høyst detaljert beskrivelse av gårsdagens opplevelser (som eksempel), med en: "men poenget er, da..." og ofte gir det ingen mening eller har null konkret sammenheng med verken det vi pratet om som ledet meg til forklaringen, eller helheten av historien i seg selv.

Men poenget mitt, er, at... blogging er gøy, og det er appellerende å skrive, men jeg er en lat jævel, og vet ikke hvorfor jeg blogger nå en gang. Det har iallefall gått et år siden sist.

(U see?)

En ting jeg merker forandret seg i USA var norskkunnskapene mine. Ikke bare med henhold til vokabulær, men setningsoppbygning, flyt, oppfinnsomhet, etc etc. Det er ofte venner ler av meg, uten at jeg har noen formening om hvorfor, og de ser på meg og forventer at jeg skal skjønne det av meg selv, noe det ikke alltid gjør, og da får jeg høre at "eline, du kan jo ikke si det". Det er ikke noen kritiske feil, ingen store feil, innimellom bare kanskje, som helt i begynnelsen når det var prat om å picke ut, og fitte inn, i den betydning av å velge ut, og passe inn. Pick and fit. Men jeg har også fått høre at "å navne" noen/noe ikke er grammatisk rett på norsk, tatt ut fra "to name"; eller "poengløst" --> pointless, hvor meningsløst er det passende uttrykket. Jeg har også "blitt over natta", stayed over the night, hos ei venninne, og mistet vekt, i stedet for å ha gått ned i vekt som nordmenn gjerne heller ville kalt det.

Foruten om det, selv om det er nok i seg selv, mener jeg generelt sett flyten i språket. Det ble på slutten, og er til tider fortsatt, dårlig setningsoppbygning og mangel på synonymkunnskaper, og jeg tror man merket godt at skrivinga var sterkt preget av mangel på både dette og inspirasjon og skrivelyst.
Nå derimot, med norsk omringet på alle kanter, til tross for den engelske linjen jeg går på, og med tre norske romaner av forfattere med nettopp flyt, god setningsoppbygning og synonymkunnskaper (Naiv.Super. av Erlend Loe går under tvil under punktet om god setningsoppbygning) bak meg, kjenner jeg at ikke nok med at jeg får lyst til å skrive igjen, går det lettere og jeg har ikke hjerneteppe hele tiden slik jeg hadde i Ohio. (Sliter fortsatt litt med lange setninger, som sikkert ikke går dere hus forbi.) Håpløst var det å sitte der og prøve og presse frem noen ord og fengende fraser: Hva er det ordet på norsk igjen da? Heter det virkelig forsvømmelse, eller var det noe annet? Et annen måte å si "gøy" på? Ah, moro. En annen måte å si "moro" på? ........? blank.

Men i dag, akkurat nå, så syns jeg det har kommet seg, om jeg får si det selv. Nei, det er langt fra en Pulitzer pris, med mindre de også bestemmer seg for å hedre og dele ut priser i hytt og pine til folk som har planer om å utføre noe stort, som f. eks å gjøre noe med verdensfreden. Og det kan jeg si og det: en dag skal jeg skrive noe dypt og meningsfullt, skrevet med masse sterke virkemidler, budskap mellom linjene,  vidåpne hjerteklaffer og prikkfri grammatikk. Pulitzer prisen, jeg? Ja, okei, takk, takk, jeg er ydmyk.
Dessverre skjer nok ikke det, ikke har jeg noen planer om å skrive noe sånt, og ikke har jeg noen formening om at jeg hadde fått det til heller. Poenget her er jo at jeg er nærmere enn jeg var si, på disse tider i fjor. Nærmere, dog, likevel langt, langt unna. Det er i allefall gøyere å skrive. Morsommere, lystigere, festligere, artigere, mer humoristisk.

Må jobbe litt med lengdeskrivinga tror jeg.
Slutt.

Håpefulle sjeler er inspirerende. Ta for eksempel den setningen jeg nettopp skrev; skaper håp, gjør det ikke? For de 4-5 personene som tydeligvis er innom bloggen hver dag, helt meningsløst i mine øyne, for jeg eier ingen planer om å begynne og blogge igjen. Hva skal jeg muligens ha å si som er av noen som helst relevanse til noen andre? Jeg er hjemme fra USA; hjemme, i Norge, lever det livet alle andre lever. Ingenting i livet mitt er noe verdt å skrive om, ikke egentlig. Jeg kan godt skrive om fritiden min, jobb, om skolen og at jeg går IB, et trinn under alle født samme år som meg selv, og at jeg bedårer klassen min, og på et vis fortsatt venter på den tunge leksemengden alle har lovt meg siden skolestart. Eller at, ånei, jeg er syk og host og hark og stakkars meg, men jeg har iallefall ikke svineinfluensa, heldige som jeg er. Bisarr som det er, ligger det et slags forvirret, absurd, uforståelig håp om å få det allikevel. For jeg er ikke i tvil om at jeg, som alle andre, kommer til å bli liggende rett ut, feberfantaserende med dundrende hode, svettetokter og dødsønsker, syk av noe som så ideelt og fint er kalt svineinfluensa. At jeg ønsker det er vel kanskje feil å si, men the sooner the better, tenker bare jeg.

Eller så kan jeg skrive om hva som har vært, USA; hva det har gjort med meg, hvordan jeg trives her bedre enn der, men at selv om USA er greit nok det, og at jeg fikk ubegrenselig mye ut av et år der, er det ikke USA jeg savner, det er folkene. Og de fleste av dem bor i Europa. Ei i Tyskland, en i Sveits, ei i Danmark, to stykker i Italia, og en liten flokk i USA også, så klart. To av dem kommer til sommeren, tre av dem faktisk. I to puljer. Men jeg savner ikke USA, jeg gjør virkelig ikke det. I blant skulle jeg ønske jeg hadde valgt et annet land å reise til, et land hvor jeg kunne lært et nytt språk, fått helt andre type opplevelser. Men jeg angrer ikke, og ville ikke gitt bort det året for noen ting, og de andre landene med de andre språkene og de andre opplevelsene har jeg omtrent 60-70 år om ikke mer, å besøke, og bo i.

Og alt dette er vel så det, men grunnlag nok for å sette en medalje på de håpefulle sjelene som har holdt ut og giddet å sjekke bloggen min hver dag for om det kom til å dukke opp noe leselig, for så å vellykkes?
Blogging er egentlig greit, syns jeg. I det minste akkurat nå, når jeg har et historie essay hengende over meg, med frist til i morgen, og å blogge er en fin måte og utsette det på. Og hvis jeg virkelig kommer til å blogge igjen, så blir ikke jeg noen bildeguru, som Tana sin blogg, som forresten slo på bloggeswitchen min, og ga meg en liten følelse av bloggesavn.

Tar meg veldig selvhøytidelig her nå merker jeg, hele 1-5 personer innom, mye å skryte av, ja, creds til meg. Haha. Blogger i så fall for min egen del; tror det er det jeg må gå ut i fra. Og det er jo derfor også, ikke noe løgn der.

Ser skimrer av blå på himmelen. Eller kanskje jeg bare håper det.

Jeg dør av latter. Bra dag. Syke folk. Join loftebryting. Natta.

Jeg prøvde meg på et innlegg. Om bøker og cder. Men kjenner at formen ikke er der. Jeg er så trøtt og slapp i dag.

I dag er det forresten et år siden dagen jeg sa hadet til alle mine kjære, pakket sakene mine, og generelt hadde min siste hele dag i Norge på ett år. Føles ikke som et år siden i det hele tatt. Tiden er tricky.

punktum.

Jeg må le litt. Det er faktisk folk innom bloggen min og titter hver dag, og fra meg er det ikke et ord å lese på, null oppdateringer.

Helt til nå, vel og merke.

Jeg er lei blogging. Som forklarer all blogginga.
Jeg er dødens glad for å være hjemme, og nyter hver dag. Selv de dagene jeg jobber. Selv om været er trasig, og fører til mange dager hvor jobb er det eneste jeg kan si jeg har gjort. Selv om jeg vet at sola skinner i Ohio, og at hvis jeg hadde blitt hadde jeg vært betraktelig brunere. Eller rødere.. Men så er også det den eneste grunnen til at å være i Ohio høres kjekt ut akkurat nå. Then again, Syden hadde vært mer stas. Eller bare Sverige. For der er det visst sol, i følge en facebookstatus.

Jeg har ikke hatt noe problemer med å tilpasse meg igjen. Jeg har en utvekslingsstudentvenn som bare vil tilbake, som har opplevd venner som har forandret seg, venner som har startet i nye klasser og fått nye venner igjen. Han føler seg utenfor, som om han ikke passer inn, at ingenting er som det var da han dro, og at vennene har glemt av ham . Han har forandret seg selv også, gjettom, og selv om han ikke nødvendigvis tror det selv, har det mye å si.
Ting har forandret seg hjemme i mitt tilfelle og, men ikke så drastisk at jeg føler meg out of place. Folk er de samme, og selv om noen har gått litt fra hverandre, er mitt forhold til de aller fleste på lik linje som det har vært hele tiden. Og det er jeg så evig takknemlig for. Igjen så har jeg vært heldig.

Nei, foruten et par mennesker og amerikanske pannekaker, savner jeg ikke Ohio og Fremont og statene. Det var på tide å dra hjem da jeg dro, og det står jeg ved fortsatt. Det er en grunn til at ordtak som "borte bra, men hjemme best" og "there's no place like home" og alle lignende har oppstått. Jeg hadde et herlig år, no doubt about it, men sommerferie der er bare ikke som sommerferie her. Sol eller ikke. Livet der er bare ikke som livet her. Folka, maten, regler, rettigheter, frihet, natur. Folka. Maten. Særlig de. Ja og friheten. Friheten til å gjøre som man vil. Friheten man har i mye større grad i Norge enn i USA. I mitt tilfelle, iallefall.

Jeg ser tilbake og smiler, mimrer og ler, og tenker på hvor heldig jeg har vært, hvor glad jeg er for at jeg hadde denne sjansen, hvor glad jeg er for at jeg gjorde det. Det er små ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes, som å være mer utadvendt i visse tilfeller, prøvd ut mer ting, og noen ganger tenker jeg, og dette kan ikke telles som lite, men i blant skulle jeg ønske jeg hadde valgt et annet land. Et land som er mer forskjellig, som snakker et språk jeg ikke kunne på forhånd, som et eller annet land i Sør-Amerika, eller Italia, eller Spania, eller som Emilie - Frankrike.
Men jeg angrer ikke. For jeg er 18 år, og det er ingenting som stopper meg fra å dra til disse landene nå. Jeg kan bo et år i Venezuela, i Spania, Italia, Frankrike, Japan, Australia, Ghana.

Jeg har prøvd USA, jeg hadde det topp, men jeg skal ikke tilbake. Ikke for å bo. Jeg har hatt min dose av the Land of Opportunities, levd My American Dream, og funnet ut at jeg ser større muligheter andre steder, har drømmer om andre land og andre språk.

Jeg ser ikke på dette som slutten av et fint år, men begynnelsen og fortsettelsen på et herlig liv, og det anbefales virkelig til alle.

Hei igjen Eline :)
jeg skal gå på samme skole som deg om to år, jeg har også da bestemt meg for at jeg skal ta et utvekslingsår i USA. Men det jeg lurte på var om du fikk godkjent andre året i USA eller måtte du gå et ekstra år hjemme ? Om du skjønner hva jeg mener:) foresten gratulerer med dagen som var :-D hilsen ivrig leser ! :)

Hva mener du med samme skole? Gjøvik VGS eller IB?
Ja jeg fikk godkjent året. Det er det som er så bra med Norge, de lar oss fortsette i tredje klasse etter utvekslingsåret. Jeg har bare bestemt meg for å begynne i andre klasse igjen, fordi jeg vil gå IB. For å gå IB må man ta andre klasse om igjen. Problemet er at det er en risiko med stipendet, fordi lånekassen kun gir ut hvis du har året telle som et skoleår. Men det har gått bra i andre tilfeller, så jeg satser på at det går bra for meg og.
Tusen takk :-) koselig at noen leser. Beklager for at jeg ikke gidder å skrive noe lenger. Gikk lei.

Da var jeg altså fylt 18 år.
Jeg får nytt kamera, jeg har ny mobil, på lørdag blir det bløtkake, fest og byen, og alt er egentlig bare bra. Foruten de 6 timene fra 3 til 9 som skal tilbringes på jobben. Det er lite kult. Men er man voksen så er man voksen, ikke sant?
Selv om jeg ikke akkurat er voksen. Bare myndig. Og spør du meg er det egentlig bare stas. Man får lov til det meste, men har kun fortsatt et begrenset ansvar for ting. Er ikke rart vi feirer så det knaker når vi fyller 18..

Grattis til alle andre som fyller i dag. Nyt det.

18 år om 10 minutter.

17 og barn i bare 10 minutter til.

Det er litt kult.